150. TO THE ENDS OF THE EARTH
6. mars 2010
Det er godt over to uker siden jeg forlot fedrelandet, og jeg har returnert igjen også – i god behold, dog med en hel haug med inntrykk og opplevelser, og en del tanker å fordøye. Etiopia er et helt fantastisk land, med ekstremt gjestfrie mennesker og en herlig kultur. Jeg har fått oppleve Afrika på godt og vondt, og både storby og landsby. Jeg er virkelig utrolig takknemlig over muligheten jeg fikk til å dra nedover, og det har virkelig vært en tur for livet. Jeg skal definitivt tilbake til Afrika!
I løpet av turen, tilbrakte jeg 4 dager ute på tjukkeste landsbygda, og ble guidet rundt i området der, og fikk se mye, hilse på masse mennesker, og høre mange sterke historier. Det var en fantastisk opplevelse, og det gikk overraskende greit uten strøm, dusj, vann og med bare et hull i bakken som do. Maten vi ble servert var utelukkende lokal – dvs. injera (sur lefse), med diverse kjøttblandinger og grønnsaker oppå. Dette skulle selvfølgelig spises for hånd, og kun med høyre – hallo, venstrehånda er jo “dohånda”, som de selv sa. Det var en utfordring som jeg heldigvis ble bedre på etterhvert.
Det kommer garantert flere innlegg om Etiopia, tenkte bare jeg skulle si i fra at jeg lever, og at jeg har hatt en tur som oversteg alle mine tanker og forventninger.
149. THE LAST GOOD BYE
16. februar 2010
Det er straks bare et døgn til jeg er på vei til Værnes og for alvor setter kursen mot sørligere breddegrader. Min aller første Afrikatur noen sinne nærmer seg med stormskritt. Hvem hadde trodd at jeg, i en alder av 17 år, skulle få lov til å dra nedover til en verdensdel som så desperat trenger vår hjelp, for å være skolens øyne og ører før vår elevaksjon og pengeinnsamling til NMS i Etiopia? En ting er sikkert – det hadde aldri jeg trodd.
Helt ærlig trodde jeg vel ikke det kom til å bli meg heller, da jeg så at muligheten bød seg. Alt jeg tenkte var; “Åh – det er noe jeg har skikkelig lyst til!” mens jeg slang inn en søknad om å få være med. Knappe 3 uker senere får jeg vite at “Hey – du skal til AFRIKA!” Helt vilt. Det å få dra nedover til et land, og til et folk som trenger vår hjelp, og virkelig få se med egne øyne hvordan forholdene er, er noe jeg alltid har drømt om. Jeg har lenge hatt et brennende engasjement for å få bukt med verdens fattigdom, for fattigdom er en av de største urettferdighetene jeg vet om. Det å nå få være en gledesbudbringer med lovnad om penger for å gjøre tilværelsen lettere – det er noe jeg gleder meg utrolig mye til.
Det å få dra til Afrika er alltid en stor opplevelse. Jeg vet denne turen kommer til å bli helt spesiell – allerede før jeg har forlatt rommet mitt her i Norge. 13 dager på tur – to 17 åringer alene i verden. Jeg gleder meg. Kameraet er allerede pakket ned, sammen med malariatablettene, og jeg lover – det kommer til å bli flittig brukt. Følg gjerne reisen min på aksjonsbloggen; www.utadtiletiopia.blogspot.com. Der vil vi fortløpende oppdatere underveis, og dele våre opplevelser og inntrykk.
Hejdå, Norge – vi sees 3.mars.
148. NEVER SAY NEVER
14. februar 2010
147. WE WON’T STAY SILENT
10. februar 2010
Noen ganger har man de opplevelsene som virkelig gjør noe med en. De opplevelsene som setter en støkk i deg, og påvirker deg som person. De opplevelsene man har hørt om så mange ganger, men aldri virkelig tror kan hende med en selv. Jeg vet hva jeg snakker om der, for jeg har selv opplevd det nå i helga. Impuls 2010, folkens, der skjedde det mye. Selve helga og Impuls er et høydepunkt i seg selv, og totalt verdt å få med seg, men det som kommer etterpå er det som virkelig tar av. Impuls lederdager 2010 har satt en støkk i meg, gitt meg en vekker, og jeg har vokst så utrolig mye i min egen tro de siste dagene. Det sier seg selv at når 60 ungdomsledere samles for å lære, inspirere hverandre og dele erfaringer og opplevelser, så er stemningen helt spesiell.
For å gjøre en lang historie så kort som mulig så kan jeg si at møtet på mandags kveld trolig er tidenes møte for min del. 2 og en halv time fra møtestart før prekenen kunne begynne, og kaffepause midt inni møtet. Hvorfor? Fordi møtelederen kjente på det at vi skulle trene oss på det profetiske. Plutselig var det en lang kø av mennesker som skulle dele kunnskapsord (ord fra Gud om f.eks. noen som er syke), bilder, bibelvers eller noe annet, og det hele endte i en massiv bønneaksjon. Selv ble jeg bedt for etter at en hadde fått et kunnskapsord om øreproblemer. Jeg har hatt øreproblemer siden jeg var 2, og har hatt hull i venstre trommehinne siden jeg var 4, og har helt siden da også hatt nedsatt hørsel på venstre øre. Mens folk sto og ba for meg, kjente jeg plutselig en intens smerte i venstre skulderblad – av alle steder. Etterhvert merket jeg også at trykket i venstre øre bare økte og økte, og til slutt så kjente jeg fysisk at det sprakk. Jeg aner ikke hva det var som sprakk, men jeg har siden det øyeblikket aldri hørt bedre. Jeg ante virkelig ikke at det gikk an å høre så bra. Det sprakk, og etter det så klødde det inne i venstre øre i ca et døgn – som om noe holdt på å lappe seg sammen. En ting er sikkert, jeg hører merkbart bedre enn før. Legetime skal bestilles så fort som overhodet mulig, for å sjekke hva som har skjedd. Alt jeg vet er at Gud virkelig gjør undre, og at Han er helt fantastisk god. Den opplevelsen har gitt meg nytt håp, og ny styrke når det gjelder tro på helbredelse. Den har gitt meg troen på at Han skal være med å helbrede pappa også. Det har gitt meg en merkelig ro på at alt kommer til å ordne seg, og det er utrolig godt. Jeg får virkelig hvile i Hans armer.
146. STARLIGHT
30. januar 2010
Jeg er et nattemenneske uten like. Natta er den tiden jeg er mest produktiv. Det er da alle idéene kommer, det er da jeg får ting gjort. Jeg sitter lett oppe til 4-5 og bare kaster bort tiden, enten med å skrive, lese eller ved å gjøre andre ting. Det er så deilig på natta, alt er så stille, så fredfullt. I natt fikk jeg ikke sove, så jeg sto opp og lekte meg litt. Dette er resultatet av natta som var. Produktivt? Ikke særlig. Gøy? Definitivt.
145. YES PLEASE
30. januar 2010
Lørdag. Sjette dagen i uka. Helgekos. Åpne butikker. Shopping. Kafé. Herlige mennesker. Kaffe. Sove lenge. Vasking. Kos foran peisen. Lørdagsfølelse. Frihet. Muligheter. Avslapping. Ut i skogen. Ta bilder. Latter. Sang. Musikk. Smile. Være oppe lenge. Se film. Prate skit. Lange telefonsamtaler. Lykkefølelse.
Hvem sier lørdag ikke er en bra dag?
144. UNDERDOG
26. januar 2010
“Genanse og verdighet” av Dag Solstad er en bok jeg har slukt den siste tiden. 152 sider proppfull med skildringer, tankespinning, beskrivelser, småfilosofiske tanker og flere små desperate rop om hjelp. Alt skjer inne i hodet på lektor Elias Rukla, en drukken lektor i 50-åra. Boka inneholder ikke nødvendigvis så fryktelig mye handling, men har sitt hovedfokus i tankerekkene Elias Rukla sliter med til daglig. Hele boka er en refleksjon over et liv som kunne vært så mye mer, men som endte opp slik det gjorde på grunn av valg som ble tatt – eller ikke tatt – underveis i livet.
Som den norskelskeren jeg er, setter jeg veldig stor pris på bøker som er litt “annerledes”, og som mange vil karakterisere som ekstremt sære og uten mening. “Genanse og verdighet” er en slik bok, som jeg har slukt fra begynnelse til slutt, moret meg med, og lært mye av. Språket er ikke direkte lett å lese, men heller ikke alt for vanskelig. Formuleringene sitter akkurat som de skal, og de språklige virkemidlene (merkelig ordstilling, gjentakelse, (u)nødvendig lange setninger o.l) fungerer godt. Det faktum at boken ikke er inndelt i kapitler gjør at jeg blir sittende å lese og lese til boka er utlest, og det finnes svært få steder hvor det er logisk å stoppe og lese, i og med at all refleksjon spinner over i hverandre, og knytter selv de merkeligste ting sammen.
Boka er mye å fordøye, og er ganske mektig men samtidig lettlest. Jeg tror jeg vil få mye igjen å ta den fram igjen senere og lese den på nytt, den gangen med en litt annen innstilling og annet fokus. Da vil det nok være lettere å forstå mer, og finne nye detaljer ved boka som vil virke inn positivt eller negativt på helhetsinntrykket. Per i dag er helhetsinntrykket svært godt, da dette er en bok jeg fant meget underholdende.
143. OVER THE RAINBOW
23. januar 2010
Bilen kjører så lett av seg selv, det er bare å holde gasspedalen inne, og gire litt opp og ned etterhvert som terrenget og veien endrer seg. Der hun sitter bak rattet, aner hun ikke hvor hun skal – alt hun vet er at denne veien fører et steds som forhåpentligvis viser seg å være bra. Musikken fyller bilen med en sødmefylt stemning for øyeblikket, og hun tar seg selv alt for lett å nynne med. Smilet leker i munnviken, og hun tenker så smått for seg selv hvordan kortesjen hennes ser ut for andre. Den lille, røde bilen, med jenta og alle hennes eiendeler inni, ute på en vei ingen vet hvor leder. Hun har allerede lagt mange svinger og tunge motbakker bak seg, og har svingt både til høyre, venstre og rett frem i veikryss. Så langt øyet kan se ser hun også veien, den er rimelig rett for øyeblikket. Men hun vet at det kan fort endre seg. Svingene og motbakkene finnes der hun minst venter det, det vet hun, så hun forbereder seg mentalt på skifte av gir hele tiden. Musikken endrer seg, og en lystig tone veller frem, og gjennomsyrer bilen med en munter stemning. Gasspedalen skyves ytterligere inn, og 4.giret settes lett inn. Med seg på veien og i bilen har hun alle eiendeler. Veien ligger der, utstrakt for hennes føtter, og venter bare på at hun skal komme, sette sitt preg på den, og kjøre videre. Den ligger der, med alle de mulighetene og hemmelighetene den gjemmer på. Hun smiler forventningsfullt, og suser videre i retning sola, uten å kaste så mye som et lite blikk bakover. Hello highway of life.
142. I’M ALL OVER IT
15. januar 2010
Når det skjer ting i livet som snur kollbøtte på alt sammen og gjør livet ganske dritt å leve, da er det greit å ha en interesse eller hobby å dykke ned i som kan hjelpe å få tankene over på noe helt annet. Dette har jeg særlig erfart de siste månedene. Redningen for meg har vært sminke (hjelp, nå hørtes jeg overfladisk ut!) Jeg har en stor svakhet for alt som har med sminke å gjøre, og det å stå på badet og eksperimentere med sminke er et tidsfordriv jeg kunne holdt på med hele dagen. Sminkelegging er favoritten ved morgenstellet (så fremt jeg har god nok tid), og hadde jeg kunnet/turt hadde jeg gått med fargerik, crazy øyenskygge ganske ofte. Sminke er et utrolig hjelpemiddel, og om det blir lagt riktig, kan det gjøre underverker for enhver jente. Et slitent, dratt, ansikt med hudproblemer kan med enkle teknikker omgjøres til et ansikt som ser mye freshere ut, og som bærer illusjonen av plettfri hud. Etter min mening burde enhver jente kunne de grunnleggende teknikkene innenfor sminke, siden de aller fleste jenter i dagens samfunn faktisk bruker sminke (og 95% av alle sammen bruker sminke på feil måte).
Opp gjennom årene har jeg hatt mange sminkeblundere, og i perioder har jeg sett helt grusom ut. Etter mye prøving og feiling og eksperimentering kom jeg på idéen om at internett kunne være en god kilde til kunnskap. Som tenkt, så utført – og det siste året har jeg lært utrolig mye ved å ha besøkt forskjellige nettsider. Jeg er fast leser av mange sminke-/hudpleieblogger, og youtube er en utømmelig kilde til kunnskap. Tips og triks er snappet opp her og der, og etterhvert har jeg utarbeidet en rutine og teknikk som fungerer for meg. Takket være youtube og makeupartisker over hele verden kan jeg i dag å legge sminke som ser presentabel ut. Jeg kan mange teknikker og tips for å kunne heve sminken fra normal og enkel til litt mer avansert og fancy.
Selv om jeg idag besitter mye kunnskap og kan teknikkene, er jeg stadig på jakt etter nye tips og triks, inspirasjon og ikke minst produktomtaler. Jeg er stadig på leting etter nye blogger, nye videoer og nye nettsider hvor jeg kan lære mer. Jeg har vært fast leser av et par norske sminkeblogger en god stund, men har lenge lest flest utenlandske, i mangel på gode, norske sminkeblogger skrevet av mennesker med peiling. For ca en måned siden dumpet jeg igjen over to norske skjønnhetsblogger, og har siden den gang vært innom jevnlig, og blitt fast leser av begge to. Heidi og Marit skriver hovedsaklig om sminke og hudpleie – noe som passer meg perfekt. I tillegg til å dele sine egne opplevelser og erfaringer med forskjellige produkter, deler de også sminketips og går heller ikke av veien for å slenge ut bilde av sin egen sminke for å vise hvordan de selv gjør det. Tommel opp gis entusiastisk fra en sminkenerd! I disse dager arrangerer de også en konkurranse, og premiene er midt i blinken for en som interesserer seg for sminke. Hvem klarer å motstå sjansen til å vinne en palett med 88 forskjellige øyenskygger? Marit og Heidi har begge to klart å fange oppmerksomheten min, og jeg gleder meg til å følge begge bloggenes utvikling videre i bloggverdenen.
141. HEALING RAIN
12. januar 2010
Jeg satt på trikken her forleden dag, sliten, oppgitt og motløs. Dagen hadde vært elendig, og jeg hadde mest lyst til å synke ned i et hull, slå hendene rundt bena, og forbli der. Plutselig slo iPhonen min seg litt vrang, og denne sangen her begynte å spille. Min første innskytelse var å bytte sang, men det ville ikke iPhonen min. Så der satt jeg på trikken, og hadde mest lyst til å kaste iPhonen min i gulvet og hyle høyt, da jeg ubevisst begynte å lytte.
“Age to age He stands,
and time is in His hands
Beginning and the end.”
Joda, jeg hadde jo hørt den sangen utallige mange ganger før, men jeg har aldri virkelig lyttet før da. Der jeg satt var det akkurat den riktige sangen jeg trengte. Sangen har fulgt meg siden, og hjulpet meg gjennom dagene som har vært. Den er fantastisk.
“Overlat hele ditt verk til Herren, så skal ditt verk lykkes.” – Ordspr.16,3
Aurora