Å jobbe for Watoto innebærer ingen enkel hverdag. Ofte stilles vi fjes til fjes med virkeligheter vi tidligere ikke har vært villige til å innse faktisk eksisterer. I løpet av mine til nå seks uker i Uganda og hos Watoto, har jeg flere ganger vært nødt til å revurdere hele mitt syn på menneskeheten og menneskers godhet. Mange av de skjebnene vi møter har så mange elementer av ondskap at det ikke skulle vært mulig. Både voksne og barn har historier, og ofte er det hjerteskjærende historier som en enkel nordmann fort kan felle en tåre av, eller fler. Watoto-systemet tar i mot nye babyer hele tiden, som desperat trenger et hjem, kjærlighet og omsorg. Bare det siste døgnet har vi på babyhjemmet her i Kampala tatt i mot tre nye babyer, og vi skal hente ennå en i morgen. Vi er blitt velsignet med tre jenter; to nydelige nyfødte tvillinger, som er sunne og friske. Den siste jenta står det litt verre til med. Hun er prematur, ca. 4 måneder for tidlig født og veier bare 900 gram. Moren hennes forlot henne etter fødselen, og på inkubatoren hennes på sykehuset sto det «my mum left me, please feed me, I have no milk». Her i Uganda er det nemlig ikke sykehusets oppgave å sørge for mat til pasientene, det gjør de pårørende. Og når det da ikke er noen pårørende…ja, virkeligheten er noen ganger så grusom at den tar pusten fra meg. Men det gjør det desto sterkere de øyeblikkene jeg får holde babyer i hendene som jeg vet har en grusom historie, som i dag lever – mot alle odds. De lever takket være Watotos omsorg (og Gud, selvfølgelig). Det er fint å få være med på å skrive historie sammen med Watoto, og få ta vare på alle de ungene som så desperat trenger nærhet og omsorg.

Etter en måned i Kampala med jobb og akklimatisering til en ny kultur var det et absolutt høydepunkt å få lov til å bruke en helg sammen som team utenom jobb og kirkeforpliktelser, og turen gikk fem timer nordover i Uganda, til Paraa Safari Lodge og en helg med masse opplevelser og litt luksusbehandling av oss selv. Vi satte av gårde fra Kampala klokken 05:30 fredag morgen, og skulle etter tidsskjemaet være framme ved lodgen rundt klokken elleve på formiddagen. Det skulle raskt vise seg at Gud hadde andre planer, da bilen vår brøt sammen i byen Masindi, og vi ble forvist til å vente på et hotell der mens den ble fikset. Timene gikk, og vi fordrev tiden med diverse spill og leker, men til slutt hadde vi mast  nok på turguiden vår til at vi fikk lov å ta en utflukt i byen, og se litt ugandisk småbyliv. Høydepunktet var da vi endelig fikk lov til å kjøre boda-boda (motorsykkeltaxi), noe vi alle sammen har lengtet etter å gjøre helt siden vi kom hit. Følelsen av frihet da vi satte oss på baksetet av den motorsykkelen var enorm, og med vinden i håret og den ugandiske solen skinnende ned på oss var livet egentlig ganske perfekt i det øyeblikket.

Vi fikk også oppleve lokalmarkedet i byen, og møtte både vennlige og uvennlige mennesker der. Det er ikke bare-bare å komme som helt fremmed inn i en annerledes kultur, og det var tydelig at det var mange som mislikte at vi var der. Turguiden vår, Philip, loset oss heldigvis pent gjennom byen og tilbake til hotellet, der vi endelig ble plukket opp av noen ansatte på safarilodgen vi skulle bo på, for at vi skulle rekke å komme oss ut dit før siste fergen over Nilen gikk for kvelden. Det som egentlig var beregnet til å være en 30 minutters pause i Masindi hadde nemlig utviklet seg til å bli syv timer, og vi var ganske så takknemlige da vi kunne sette kursen videre utover mot nasjonalparken som var målet for turen.

Det skulle imidlertid vise seg at bilproblemene våre ikke skulle stoppe der, og halvveis inne i nasjonalparken på vei til fergeleiet stoppet sjåføren vår bilen, fikk et ganske så stressa uttrykk i ansiktet, hoppet ut av bilen og kommanderte oss til å gjøre det samme. Det var nemlig et punktert dekk, så her var vi pent nødt til å skifte dekk for å komme oss videre. Så der sto vi, et reisefølge på ni stykker midt ute i den ugandiske jungelen, med villdyr rundt oss, og ventet tålmodig i nærmere en halv time på at de skulle klare å skifte dekk på bilen. Jekken var nemlig ikke helt i orden, så vi sendte alle sammen et par desperate bønner oppover i håp om at vi skulle rekke fergen og komme oss frem denne kvelden. Heldigvis rakk vi fergen med fire minutters margin, og følelsen da vi krysset Nilen var utrolig deilig, spesielt i og med at vi så lysene fra hotellet fra fergen, og visste at vi endelig hadde nådd målet for reisen vår.

Vi kastet i oss en fantastisk deilig middag, og fant ganske så raskt sengene våre, for neste morgen var det på’n igjen klokken 06:00, for bilsafari! Det var seks ganske så spente jenter som kom ganske så groggy ned i resepsjonen lørdag morgen, men vi våknet alle sammen ganske så raskt når vi kom oss inn i bilen og satte av gårde. Turen vår varte i ca. tre timer, og vi ohh-et og ahhh-et hvert tredje minutt for hvert nye dyreslag vi så. Vi kom over gaseller, antiloper, elefanter, sjiraffer, bøfler, bavianer, aper, flodhester, pumbaer og en hel haug med fascinerende afrikanske fuglearter. Kameraene sa klikk-klikk hele tiden, og vi kom tilbake til hotellet med ganske så mange nye inntrykk å fordøye. Vi fikk slappe av et par timer ved bassenget, nyte to gode måltider før det igjen bar ut på tur, denne gangen på båtsafari på Nilen.

Båtsafarien varte også i tre timer, og vi fikk nyte nydelig ugandisk landskap, se en hel del elefanter, masse flodhester – til min store glede, og faktisk også en del krokodiller. Vi nøt livet på båten og klarte ikke helt å tro at vi faktisk var på båttur på Nilen – på den samme elven Moses fløt på for over 2000 år siden. Veldig spesiell følelse.

På kveldstid på lørdag, etter nok en fantastisk middag (buffeten på Paraa Safari Lodge er virkelig beundringsverdig), var det ”konsert”/underholdning med en musikkgruppe fra lokalsamfunnet med tradisjonell ugandisk musikk og dans. Inger Helene og Jennifer fikk testet de ugandiske dansemoovsa, mens vi andre fikk oss en ganske så god latter. Ugandisk dans og musikk er virkelig noe for seg selv! Det var litt av en opplevelse å sitte der i stummende mørke, med et bål som brant, og en gruppe mennesker som sang og danset med tidenes livsglede. Mennesker som mest sannsynlig ikke har all verdens av verken klær eller ressurser sto inne på et luksushotell og underholdt hvite turister uten et snev av bitterhet. Det er storhet!

Neste morgen var det klart for nok en bilsafari, og denne gangen så vi endelig løve! Ikke bare så vi løve, men vi så attpåtil en løve på jakt. Heldigvis, synes vi, overlevde antilopen løven var på jakt etter, og løvinnen vandret furt innover i gresset på utkikk etter nok et bytte.

Søndag var også dagen for å sette nesa mot Kampala igjen, og vi bega oss ut på hjemveien fulle av inntrykk, litt mer uthvilt og ganske klare for hverdagen i Kampala og på jobb igjen. Vi hadde et stopp ved Murchison Falls, en fantastisk foss, og nok et stopp i Masindi (denne gangen en kort stopp!), hvor vi kastet oss på bodabodaer og kjørte rundt i byen bare fordi vi hadde lyst, og deretter bar det for alvor tilbake mot Kampala. Helgen har vært helt fantastisk, og vi er utrolig takknemlig for å ha fått oppleve det ugandiske villdyrlivet på en slik måte, fått slappe av ordentlig og ladet batteriene for nok en måned med arbeid på babyhjemmet i Kampala.

Etter nærmere to ukers sykdom har jeg endelig prestert å bli frisk nok til å klare og gå den fem minutter lange veien til vår kjære stamkafé ved navn Soho, som ikke bare har knallgod kaffe, men også gratis internett. Fryd og gammen! Med andre ord: Jeg sitter for øyeblikket på en ganske så fancy kaffebar omgitt med forretningsmennesker på lunsj eller lunsjmøter, med en mocha frostie (som du ser på bildet). Livet er fint, altså! Ørene er fortsatt på streik, men formen ellers er nå såpass bra at jeg føler det er på tide å erobre verden igjen, og første steg var altså å karre seg hit, hilse på kelnerene som etterhvert begynner å kjenne oss igjen, og nok en gang nyte Sohos deilige kaffe, og snylte på deres tilbud om gratis internett. I morgen forsøker jeg meg på jobb igjen, etter to ukers fravær, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg savner ungene. Ting går uten tvil riktig vei, og jeg liker’e. Ladies and gentlemen: Aurora is back in business. Endelig.

Med en slik en kan ikke livet ta feil

Bigbang – One Step At A Time 

Når det blir mørkt, og jeg sitter for meg selv med musikk på øret og snakker med fine mennesker hjemme i Norge har jeg fort for å få hjemlengsel. Ikke bare lengsel etter Norge, men lengsel etter å komme skikkelig hjem. Lengsel etter det jeg en gang så på som noe jeg bare ville gjøre meg ferdig med og komme meg vekk fra. Det jeg nå ser tilbake på som en trygg boble jeg så gjerne skulle opplevd litt til av. Fellesskapet, samholdet, latteren, varmen. Samtidig som det er litt vemodig at disse tankene sakte kravler på, er det også minner jeg verdsetter så høyt, så høyt. Fellesskapet, samholdet, latteren og varmen. Jeg er så takknemlig for å få ha opplevd det. Det er gode minner å ha med seg når man sitter på andre siden av kloden fra det livet man er så vant til.

De gode minnene er alltid godt å ha med seg. Det er godt å kjenne på hjemlengsel, for det får meg til å virkelig verdsette det jeg har opplevd, men også, minst like viktig, det jeg opplever nå. Jeg kan ikke hente tilbake fortiden. Det eneste jeg kan gjøre er å ta med meg minnene inn i nåtiden, og ha varmen, samholdet, fellesskapet og latteren med meg i mine daglige gjøremål her i Uganda. Forsøke, så godt jeg kan, å spre noe av den gleden og latteren jeg tidligere har opplevd til de menneskene jeg nå omgås. Skape nye, gode minner, som jeg kan ha med meg for livet.

«Legg din vei i Herrens hånd, stol på Ham, så griper Han inn.» Salme 37:5
Vi kan aldri riktig vite hvor livet fører oss. Det gjelder å kaste seg på toget, være åpen for å stoppe ved uante stasjoner, samle opp hele vogner og kupéer med minner som blir med på den videre reisen. Det er jeg i gang med, og Uganda er på god vei til å krype langt ned i hjerterota mi, og virkelig gro seg fast der. Minnene er allerede mange, og flere skal de bli. Fine, fine landet.

 

Å være i Afrika er drømmesituasjonen. Å være syk i Afrika derimot, kan være tidenes mareritt. Nå har det gått en uke, og jeg er fortsatt ikke kommet noe lenger enn fra sengen til toalettet til kjøkkenet og tilbake igjen. Afrikansk influensa folkens, det er noe man virkelig ikke ønsker å pådra seg. Norsk influensa blir som barnemat i forhold, og jeg skal aldri mer klage over norsk influensa hvis jeg blir sengeliggende med det. I tillegg til at kroppen synes afrikansk influensa er noe som er greit å ha på besøk, så har ørene mine bestemt seg for å streike i samme slengen. Har du noen sinne forsøkt å ha på deg hørselsvern en hel dag, med vanlige gjøremål? Det er sånn jeg har det. Alt skal gjennom hørselsvernet, og jeg ender opp med å få med meg max 50% av det som sies. Trykket i hodet er ikke direkte lite, kan du si… Det kjennes ut som jeg har sittet på fly i flere dager, og at de er totalt smelt igjen. Forhåpentligvis ser de sitt snitt til å smelle opp igjen, og tilbake til normalt i løpet av den nærmeste fremtiden, hvis ikke kommer teamet til å få et stykk grumpy og attpåtil halvdøv Aurora å takle.

On the upside er det å være syk i Afrika en akkurat god nok unnskyldning til å tilbringe hele dagen i sengen og se på TV-serier. På to dager er jeg godt over halvveis i How I Met Your Mother, og jeg er på god vei til å ta igjen min kjære teamvenninne Kristine, som har som mål å bli ferdig med HIMYM før meg. Guess what? Skjer ikke! Jadda – en liten, om enn ubetydelig seier for menneskeheten, en gigantisk seier for Aurora som er lei av å være syk i Afrika.

Livet er bra, altså, folkens. Man kan vel strengt tatt ikke klage når man får tilbringe 4,5 måned i et av Afrikas vakreste land, og har muligheten til å få hjelpe så mange unger til en god start på livet. Frustrasjonen blir dessverre noget høy når en ussel afrikansk influensa skal ta fra en akkurat det privilegiet i foreløpig en uke, and still counting.

Det finnes ingenting bedre enn å sette seg ned i en av gyngestolene på verandaen på babyhjemmet med en unge i armene som ser opp på deg, smiler bredt, ser seg litt rundt, gjesper et veldig søtt gjesp for deretter å sovne der i armene dine, mens du kjenner at pusten går jevnt, og at ungen søker seg inn mot overkroppen din for å få ennå mer kjærlighet. Det er litt av en tillitserklæring å ha noen som sovner i armene dine! Slike magiske øyeblikk, i tillegg til utallige brede babysmil, babylatter og uendelig kjærlighet og tillit fra ungene gjør dagene ufattelige fine. Jeg tar meg selv i å glede meg til å gå på jobb, for å tilbringe mer tid med ungene, og det er en god følelse.

Livet begynner å akklimatisere seg sånn nogenlunde, og vi har rutiner vi sakte, men sikkert, lærer å kjenne. De første dagene på jobb er unnagjort, og vi går dauslitne til sengs hver kveld, evig takknemlig for en myk seng å sove i. Det er nemlig mer enn mange ugandere har, dessverre. Hver gang jeg kommer på jobb, og tar opp en ny baby, forelsker jeg meg dypt og inderlig. Dette skjer sånn ca 20 ganger pr dag, så forelskelsene er mange, og kjærligheten vokser. Men det er sånn det skal være. Det er til og med kommet til det stadiet at det går relativt greit å skifte bæsjebleier, og da har jeg kommet ganske så langt! Men med ansvar for 13-15 unger på en gang, som alle trenger og skiftes på, så har man ikke så mye valg. Å bære tre babyer på en gang er også en kunst man plukker opp overraskende fort, og det er allerede blitt et ganske så vanlig syn med en hvit voluntør med to eller tre babyer på armen, løpende etter en fjerde en som akkurat har lært å gå. Med andre ord: For et liv! For en velsignelse! Det er utrolig herlig å få være med på å virkelig utgjøre en forskjell i disse ungenes liv, og få elske dem uendelig mye disse månedene vi er her. Og jeg har mer enn noen gang innsett at det å dra herfra kommer til å bli tilnærmet umulig uten å snike med seg hvertfall to unger hjem til Norge. Heldigvis er det lenge til, og vi har masser av tid å tilbringe med Watoto Bulrushes sine fine babyer.

Da var man kommet vel på plass i leiligheten i Kampala, Uganda, og livet i Afrika har begynt for alvor. Vi fikk møte babyene for første gang i dag, og vi forelsket oss umiddelbart i minst fem stykker hver. Hver og en unge på Baby Watoto er et mirakel, og det er virkelig en velsignelse å få lov å gi dem masse kjærlighet i månedene som kommer. Det er godt å se Guds virke her i Uganda, og det er godt å se at han bryr seg om hver enkelt unge hos Watoto. Vi på teamet er gira, og vi gleder oss masse til å ta fatt på jobbingen hos Watoto Bulrushes Kampala. Under er det en reisevideo, som litt for typisk viser hverdagen i Ugandateamet 2011/2012. For en gjeng!